U23 Ronde van Vlaanderen 2014

Rittprogramet er satt og treningen er gjort. De største ritta jeg sykler denne sesongen er brosteinsklassikerene. Det er her fremtiden min ligger, og drømmen om å vinne en klassiker er stor. Vlaanderen er nok den som passer meg best og som henger høyest. Ble spurt av Sykkelmagasinet om jeg ville skrive et inlegg om U23 RvV 2014, som jeg selvfølgelig takket pent ja til.10888650_1022211457805707_5404214766928086169_n2014 sesongen min for Joker startet ganske dårlig, jeg fikk DNF på mine to første ritt i Nederland. Uken etter reiste vi til Frankrike og jeg ble to i Paris – Troyes. Gikk utrolig dypt i Tour de Normandie, så var ganske sliten etterpå. Vlaanderen var to snaue uker senere, så jeg var veldig usikker på formen i og med at jeg ikke følte meg helt topp. Startet Vlaanderen uten både mål og press. Daniel var vår kaptein, og Sven skulle angripe på slutten. Selv hadde jeg en fri rolle. Viste at min mulighet var å satse på spurt fra en redusert gruppe. Starten var utrolig hard. Det ble støting en god stund før bruddet fikk gå. Lå litt for langt bak, så ble ganske langt felt ut av veikryssa. Festet til min Garmin sklei ned, så den hang på halv åtte. Når bruddet gikk, lå jeg bakerst og ventet på servicebilen så jeg fikk fiksa Garmin’en igjen. Ikke en perfekt start tenkte jeg med meg selv. Følte meg ikke 100% og utstyret var ikke på stell. De neste to timene gikk rolig. Bruddet hadde fått en stabil luke å jeg lå bakest I feltet med Sven og snakket.

Før Valkenberg var vi enige om å møtes i front av feltet. Daniel veltet i posisjonskampen før bakken. Skjønte at hvis ikke han kom tilbake så var det jeg som måtte spurte. Følte meg egentlig bare bedre og bedre utover. Det sprakk mer og mer opp etterhvert som vi nærmet oss de lokale rundene. Lå litt for langt bak over Mater, men hadde fått beskjed av Stig at vi ikke skulle stresse om vi lå for langt bak der. Da vi passerte mål for første gang samlet «feltet» seg igjen. Bruddet var nesten kjørt inn og vi tok en opptelling på laget. Sven sa han følte seg bra så vi ble enig om at han skulle følge de farlige angripa inne på de lokale rundene. Det ble støting i hytt og pine. Prøvde å holde hodet kaldt. Satt for de meste på hjulet til Caleb Evan. Han var urolig sterk denne dagen, så viste at hvis jeg skulle få meg et resultat var det hjulet å sitte på.e2c23802-df5a-11e4-ae5b-ba21deb154f4_web_scale_0.0976563_0.0976563__Ut på siste runden begynte jeg å bli ganske kokt, det hadde gått fort i lang tid. Sven så fremdeles sterk ut, og var nok en av de med best bein denne dagen. Det dannet seg en liten gruppe på rundt ti mann over Taaienberg siste runde. Sven, Galta og jeg var godt med. Siste gang over Mater angrep Caleb. Det ble panikk i gruppen. Sven svarte og gikk etter. Jeg var sikker på at dette var det avgjørende bruddet, men det ble kjørt inn på slutten av brosteinstrekket. På 3 km merket støtet Galta sammen med en liten gruppe. De fikk luke, og det stanset i gruppen bak i noen sekund, og folk som hadde sluppet kom opp igjen bakifra. Australia begynte å dra I det som var igjen av “hovedfeltet” på 20 mann. På kilometersmerket ble bruddet med Galta kjørt inn. Adrenalinet pumpet. Jeg skjønte at alt hang på meg. Sven og Galta hadde tatt sjansen og var ferdig. Jeg prøvde å finne et godt hjul før siste sving. Ble liggende ute på høyre side. Litt for mye i vinden, jeg var livredd for å bli sperret å ikke få spurte. Det var 300 meter igjen, jeg ser foran meg at sikkerhetsgjerdet starter og det smalner inn. Jeg spurtet alt jeg hadde for å ikke bli innesperret. Caleb tenkte nok det samme, kortene var plutselig snudd, og det var han som lå på hjulet mitt og prøvde å kjøre forbi da ingjærdingen startet.

Jeg hørte et stort smell bak i feltet, og skjønte at de som kom bak meg hadde meid rett i gjedet. Siden jeg økte farten for å komme meg fri ble jeg tvunget til å bruke farten og starte spurten tidlig. Ledet til det var 50 meter igjen, så kom det en oransje skikkelse susende forbi på venstre side. Jeg hadde ingenting å svare med, beina var stokk stive. Var redd for at enda flere skulle skli forbi på slutten, men heldigvis tok jeg andreplassen. Først var forbannet for at jeg ikke vant når jeg var så nærme. Det så så lyst ut i noen sekunder, men ble for ivrig og startet for tidlig. Viser bare hvor rått sykling er. Det står om centimeter på slutten selv om vi har syklet mange mange mil.  Etterhvert skjønte jeg hvilken prestasjon det var. Dylan Goenewegen fra Nederland vant overlegent og jeg var vel nermere tredjeplassen en å vinne. Stig og resten av landslagsgjengen var kjempe fornøyd. Selv om Daniel hadde krasjet ut av et mulig resultat var han kjempe glad på mine vegne.
Sånn var det å sykle på landslaget i 2014. Skikkelig samkjørt gjeng som unnet hverandre det beste. Vi lå an til å få mange plasser til VM. Etterpå fikk jeg høre at det var Caleb som lå på hjulet mitt i spurten som hadde meid redd i gjerdet og dratt med seg flere ryttere. Det var en kjapp spurt, så han ble ute med skade i flere måneder etterpå. Der og da fikk jeg dårlig samvittighet, men hadde jo holdt linja mi så var jo ikke min skyld.3rd-at-the-2014-ronde-van-vlaanderen-beloftenSelvfølgelig blir man høy i hatten når man kjører inn til en pallplass i et av de største U23 ritta i verden, og det på en litt middels dag. Vi lå som regel bak i feltet og tullet, men da det dro seg til var vi på hugget. Jeg klarte å fullføre min første utgave av Vlaanderen som proff, men hadde kanskje forventet mer en å bare være listefyll. Nivåforskjellen på U23 og proff er natt og dag. Vlaanderen 2014 var et av mine letteste ritt, mens Vlaanderen 2015 var et av de hardeste. Man får ikke noe gratis lengre og må kjempe med nebb og klør for å overleve. Jeg har mer motivasjon en noen gang for å bli best, en gang skal jeg opp på pallen igjen i favorittrittet!

Én kommentar til «U23 Ronde van Vlaanderen 2014»

Legg inn en kommentar