U23 Ronde van Vlaanderen 2014

Rittprogramet er satt og treningen er gjort. De største ritta jeg sykler denne sesongen er brosteinsklassikerene. Det er her fremtiden min ligger, og drømmen om å vinne en klassiker er stor. Vlaanderen er nok den som passer meg best og som henger høyest. Ble spurt av Sykkelmagasinet om jeg ville skrive et inlegg om U23 RvV 2014, som jeg selvfølgelig takket pent ja til.10888650_1022211457805707_5404214766928086169_n2014 sesongen min for Joker startet ganske dårlig, jeg fikk DNF på mine to første ritt i Nederland. Uken etter reiste vi til Frankrike og jeg ble to i Paris – Troyes. Gikk utrolig dypt i Tour de Normandie, så var ganske sliten etterpå. Vlaanderen var to snaue uker senere, så jeg var veldig usikker på formen i og med at jeg ikke følte meg helt topp. Startet Vlaanderen uten både mål og press. Daniel var vår kaptein, og Sven skulle angripe på slutten. Selv hadde jeg en fri rolle. Viste at min mulighet var å satse på spurt fra en redusert gruppe. Starten var utrolig hard. Det ble støting en god stund før bruddet fikk gå. Lå litt for langt bak, så ble ganske langt felt ut av veikryssa. Festet til min Garmin sklei ned, så den hang på halv åtte. Når bruddet gikk, lå jeg bakerst og ventet på servicebilen så jeg fikk fiksa Garmin’en igjen. Ikke en perfekt start tenkte jeg med meg selv. Følte meg ikke 100% og utstyret var ikke på stell. De neste to timene gikk rolig. Bruddet hadde fått en stabil luke å jeg lå bakest I feltet med Sven og snakket.

Før Valkenberg var vi enige om å møtes i front av feltet. Daniel veltet i posisjonskampen før bakken. Skjønte at hvis ikke han kom tilbake så var det jeg som måtte spurte. Følte meg egentlig bare bedre og bedre utover. Det sprakk mer og mer opp etterhvert som vi nærmet oss de lokale rundene. Lå litt for langt bak over Mater, men hadde fått beskjed av Stig at vi ikke skulle stresse om vi lå for langt bak der. Da vi passerte mål for første gang samlet «feltet» seg igjen. Bruddet var nesten kjørt inn og vi tok en opptelling på laget. Sven sa han følte seg bra så vi ble enig om at han skulle følge de farlige angripa inne på de lokale rundene. Det ble støting i hytt og pine. Prøvde å holde hodet kaldt. Satt for de meste på hjulet til Caleb Evan. Han var urolig sterk denne dagen, så viste at hvis jeg skulle få meg et resultat var det hjulet å sitte på.e2c23802-df5a-11e4-ae5b-ba21deb154f4_web_scale_0.0976563_0.0976563__Ut på siste runden begynte jeg å bli ganske kokt, det hadde gått fort i lang tid. Sven så fremdeles sterk ut, og var nok en av de med best bein denne dagen. Det dannet seg en liten gruppe på rundt ti mann over Taaienberg siste runde. Sven, Galta og jeg var godt med. Siste gang over Mater angrep Caleb. Det ble panikk i gruppen. Sven svarte og gikk etter. Jeg var sikker på at dette var det avgjørende bruddet, men det ble kjørt inn på slutten av brosteinstrekket. På 3 km merket støtet Galta sammen med en liten gruppe. De fikk luke, og det stanset i gruppen bak i noen sekund, og folk som hadde sluppet kom opp igjen bakifra. Australia begynte å dra I det som var igjen av “hovedfeltet” på 20 mann. På kilometersmerket ble bruddet med Galta kjørt inn. Adrenalinet pumpet. Jeg skjønte at alt hang på meg. Sven og Galta hadde tatt sjansen og var ferdig. Jeg prøvde å finne et godt hjul før siste sving. Ble liggende ute på høyre side. Litt for mye i vinden, jeg var livredd for å bli sperret å ikke få spurte. Det var 300 meter igjen, jeg ser foran meg at sikkerhetsgjerdet starter og det smalner inn. Jeg spurtet alt jeg hadde for å ikke bli innesperret. Caleb tenkte nok det samme, kortene var plutselig snudd, og det var han som lå på hjulet mitt og prøvde å kjøre forbi da ingjærdingen startet.

Jeg hørte et stort smell bak i feltet, og skjønte at de som kom bak meg hadde meid rett i gjedet. Siden jeg økte farten for å komme meg fri ble jeg tvunget til å bruke farten og starte spurten tidlig. Ledet til det var 50 meter igjen, så kom det en oransje skikkelse susende forbi på venstre side. Jeg hadde ingenting å svare med, beina var stokk stive. Var redd for at enda flere skulle skli forbi på slutten, men heldigvis tok jeg andreplassen. Først var forbannet for at jeg ikke vant når jeg var så nærme. Det så så lyst ut i noen sekunder, men ble for ivrig og startet for tidlig. Viser bare hvor rått sykling er. Det står om centimeter på slutten selv om vi har syklet mange mange mil.  Etterhvert skjønte jeg hvilken prestasjon det var. Dylan Goenewegen fra Nederland vant overlegent og jeg var vel nermere tredjeplassen en å vinne. Stig og resten av landslagsgjengen var kjempe fornøyd. Selv om Daniel hadde krasjet ut av et mulig resultat var han kjempe glad på mine vegne.
Sånn var det å sykle på landslaget i 2014. Skikkelig samkjørt gjeng som unnet hverandre det beste. Vi lå an til å få mange plasser til VM. Etterpå fikk jeg høre at det var Caleb som lå på hjulet mitt i spurten som hadde meid redd i gjerdet og dratt med seg flere ryttere. Det var en kjapp spurt, så han ble ute med skade i flere måneder etterpå. Der og da fikk jeg dårlig samvittighet, men hadde jo holdt linja mi så var jo ikke min skyld.3rd-at-the-2014-ronde-van-vlaanderen-beloftenSelvfølgelig blir man høy i hatten når man kjører inn til en pallplass i et av de største U23 ritta i verden, og det på en litt middels dag. Vi lå som regel bak i feltet og tullet, men da det dro seg til var vi på hugget. Jeg klarte å fullføre min første utgave av Vlaanderen som proff, men hadde kanskje forventet mer en å bare være listefyll. Nivåforskjellen på U23 og proff er natt og dag. Vlaanderen 2014 var et av mine letteste ritt, mens Vlaanderen 2015 var et av de hardeste. Man får ikke noe gratis lengre og må kjempe med nebb og klør for å overleve. Jeg har mer motivasjon en noen gang for å bli best, en gang skal jeg opp på pallen igjen i favorittrittet!

Livet i Girona

Vintertreningen er godt i gang, timene triller inn i treningsdagboken og motivasjonen er på topp. Har blitt en veldig bra start på vinteren. Alt har gått smertefritt til nå og har vert veldig heldig med været her nede. Er min første vinter her i varmere strøk. Flyttet ned hit i Mars sammen med min kjære Miriam. Vi bor i en liten leilighet midt i byen. Trives veldig godt, og (etter en tur på IKEA) føles det mer og mer hjemme for hver dag som går.

IMG_9462

Girona er en ”liten” by helt nord i Spania eller Catalonia som de så patriotisk kaller dette fylket. De sies at det bor nesten 100 profesjonelle syklister her nede, men når det er så mange veier møter man sjelden på andre kollegaer. Laget mitt har såkalt service course her nede så det gjør en del ting lettere, som for eksempel hvis man har problemer med sykkelen eller kroppen. Service course er et slags lager hvor alle bilene og utstyret vårt er. På dette lageret jobber det tre personer fast, og det er som regel alltid en mekaniker tilgjengelig. Under sesongen bor omtrent halve laget her i byen, både ryttere og støtteapparat.

IMG_9437

Har en veldig bra treningsgjeng her nede. På en langtur her om dagen var vi ti stykk, og det var bare ryttere fra norden. Godt å være en del av en sånn sammensveisa treningsgruppe, spesielt på de dagene når ikke motivasjonen er på topp. Sykler sjelden en langtur aleine. Av andre norske bor Vegard Breen, Amund Jansen og Sindre Lunke her. Philip Lindau fra gamle laget, Joker bor også her. Så vi er en fin gjeng som har det mye moro sammen, både på og av sykkelen.

IMG_9370

Byen er kjent for alle de gode restaurantene sine. Alle vet jo trening og mat går hånd i hånd, så man kan si det er en fantastisk ”arbeidsplass”. Verdens beste restaurant, Can Roca ligger faktisk her i byen. For de spesielt interesserte så har den tre(!) Michelin stjerner. Det sies at det er omtrent et år ventetid for å få seg en middag, så her gjelder det å ha gode kontakter. Eller masse penger. Can Roca har også en søster resturant som er en ren is bar. Denne ligger dessverre alt for nære leilgheten vår, og det er en daglig kamp og ikke falle for fristelsen. Her kan du få fantastiske is smaker med alt du kan tenke deg av deilig fyll, pakket inn i et vaffel liknene brød om du skulle ønske det.

IMG_9367

Må også nevne sykkelkafeen vår, La Fabrica. Byens beste kaffe og koseligste kafe. Her kan man få frokost, lunsj og masse annet godt. Litt dyrt for å være Spania, men det er absolutt verdt hver eneste cent. Kafeen blir drevet av proffsyklisten Christian Meier og kona hans Amber. Om du ikke har hørt om den før er det verdt å ta en kikk på hjemmesiden eller Instagram kontoen deres for inspirasjon og fristelser.

IMG_9354

Andre steder som også er verdt å nevne er markedet som ligger midt i byen. For å sette det i perspektiv er det fisketorget i Bergen ganger fem. De har alt fra levende krabber til sesongens frukter og grønnsaker. Alt på markedet er fra området, så her får man kortreist og fersk mat. Den storslåtte Katedralen og muren som omrisser hele gamlebyen er også populære severdigheter. Her får man servert flere hundre år med historie, gamle slagmarker, kriks grotter og romantiske plasser hvor det er lett å drømme seg bort i hvordan livet var lenge før vår tid.

IMG_9463

Skal være her frem til 14. Desember, så bærer det hjem til moderlandet på juleferie. Selv om alt ligger til rette her nede for bra trening ser jeg virkelig frem til å komme hjem til vinterland og familie. Reiser tilbake til Girona på nyåret en gang, kommer litt an på når vi skal ha samling med laget. Starter sesongen i Volta a la Comunitat Valenciana, resten av rittprogrammet mitt finner du på Sykkelmagasinet.no. Hvis noen vurderer å ta seg en tur til denne fantastiske byen ligger jeg jevnlig ut turer på strava, så er bare å klikke seg inn på profilen min å finne dere noen fine runder.

For mer hyppige oppdateringer, følg meg gjerne på Twitter og Instagram!

Vintertrening

Sesongen er på hell og kroppen skriker etter hvile og avkobling. Ble en rekordtidlig sesongstart for min del i år. Startet i Tour de San Luis i slutten av januar. Etter den tid har det stort sett gått slag i slag til sesongslutt i slutten av september. Åtte måneder med konkurranse og hard trening tar på psykisk og fysisk. Sykling er nok en av de sportene i verden med lengst sesong. Så hva gjør en syklist de fire månedene når man ikke konkurrerer?

Den første måneden av ”offseason” er som regel den beste. Da er man fri til å gjøre hva man vil, personlig rører jeg ikke landeveissykkelen min på en måned etter siste ritt. Trener en del alternativt som styrke, løping og fjellturer for at kroppen ikke skal falle helt sammen. Er samboer med Miriam som også er syklist. Hun er også masse ute og reiser, så på det verste i sesongen kan det ta over en måned før vi får sett hverandre igjen. Så da handler denne perioden om å bruke så mye tid sammen som mulig før det braker løs igjen. Ble spurt for noen uker siden av en journalist hva som var det verste med sykling, svaret var ganske enkelt, være borte fra Miriam og velt. To ting som er utrolig kjipt, men som er en del av det å være profesjonell syklist.

Ut på tur aldri sur
Ut på tur aldri sur

I november starter man som regel med oppsatt trening igjen. Store deler av treningen handler om å bygge opp styrken man har tapt siden forrige vinter. I perioder trener jeg styrke opp til tre ganger i uken. Kjører en del styrketråkk/intervaller kombinert med styrken. Intervallene er som regel lengre en vanlig. Alt fra 10 til 20 minutts intervaller. Alt foregår som regel under og på terskel i håp om å øke terkelwatten. Kjører som regel styrketråkkene på spinning sykkel og intervallene på rulle. Denne måneden er også åpen for alternativ trening, så jeg driver fortsatt med løping og fjellturer. Blir også noen turer på sykkel om været tillater det. Som regel er det en kick off/bli kjent tur med laget, men ellers er det ganske piano.

Trysil
Trysil

Desember er også en god måned, da er det tid for familie og hygge. Treningsmessig er det en av de hardeste. Mye fokus på eksplosiv styrketrening og mange timer på terskel. Før har jeg som regel vert på en liten samling denne måneden, men ettersom jeg har flyttet til Girona så trengs ikke det lenger. Kommer nok til å bli der tett opptil jul for å gjort unna så mye trening som mulig. Når man er så mye ute å reiser er det godt å kunne komme hjem til familie uten å være ute å trene hele dagen. Blir ikke så mye fjellturer lenger, men kanskje noen skiturer. Løper en del korte bakkeintervaller for å bedre oksygenopptaket. Er mye lettere å komme opp i sone 5 på beina en på sykkelen, så hvem sier nei til mindre smerte og bedre trening?

Skitur
Skitur

Januar er måneden for treningssamling. Siste finpuss på formen. Slutter som regel med styrke når jeg reiser på samling. Blir for hardt for beina når sesongen dras i gang. Prøver likevel å skvise inn en styrkeøkt i ny og ne underveis i sesongen når jeg har en liten treningsperiode for å holde det litt vedlike. Basistrening trener jeg hele året rundt, mener det er viktig for å få all kraften ned i pedalen. Denne måneden er det timer på sykkelen som gjelder, så det er slutt på løpeturer og alternativ trening. Fortsatt en del terskel trening, men også en del trening over for å finne formen inn mot sesongstart.

Cyclocross
Cyclocross

Og vips var første rittet der. Blir sjokket hver gang hvor fort vinteren går, så det handler om å bruke tiden så godt som mulig før den flyr forbi!

Livet som profesjonell syklist

Fikk forespørsel i juni om jeg var interessert i å ha innlegg i Sykkelmagasinet fremover, noe jeg selvfølgelig hadde veldig lyst til men etter noen minutter slo det meg, hva skal eg skrive om? Jeg er bare en helt vanlig gutt som liker å sykle. Måtte inn i meg selv å tenke hva jeg likte å lese om før eg ble proff. Helt siden eg startet å sykle har alltid drømmen vert å bli proff, å leve av å sykle. Å reise rundt i verden å konkurrere. Ikke minst, en gang få sykle Tour de France. Nå sitter jeg her, proff på Cannondale Garmin. Men hva innebærer det egentlig? Alt man leser og ser fra et profesjonelt sykkellag er fra utsiden, det som skjer på innsiden holdes i laget. Kanskje det er fra gammelt av at det som skjer innad i laget er tabu. Hvem vet? I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei hjem fra Østerrike rundt, et 8 dagers etapperitt som startet med en lagtempo prolog. Kan ta dere med tilbake da jeg reiste ned hit og fortelle dere i grove trekk hvordan en vanlig uke for en syklist på heltid er.

Fotocred: Tor Høvik, BT
               Fotocred: Tor Høvik, BT

Sto opp klokka 6 hjemme hos mor og far på Sotra. Var dagen før prologen, så passa på å få i meg godt med havregrøt. Så bar det avgårde til Flesland. Hadde en liten mellomlanding på Gardermoen så landet jeg i Wien i to tiden. Ventet på syklene mine, gikk ut og møtte to massører og lagkameraten Tom. Første rittet mitt med han i år, så kjente han ikke så godt. Vi kjører til hotellet, heiv i oss litt mat før vi tok oss en liten sykkeltur. Beina var full av vann etter reisen og ellers litt stiv og støl etter en fjelltur til Trolltunga tidligere i uka. Jeg følte meg ikke klar for ritt, men det fikk bare stå til. Fikk en kjapp massasje så spiste vi middag og la oss. Delte rom med Matej i dette etapperittet, han er et år mindre men allerede dobbelt verdensmester. Vi våknet tidlig dagen etterpå, kjørte til start og syklet noen runder i løypa. Synes det gikk fort allerede under oppvarmingen, beina var fortsatt ikke bra. Vi gikk inn igjen i bussen, tok oss en kaffe og snakket om hvordan vi skulle legge opp prologen. Var bare fem kilometer så var ikke så mye hokus pokus, mer hvilken rekkefølge vi skulle sykle i. Så satt vi oss på rullen, jeg hadde bestemt meg for å dra på skikkelig for å vekke kroppen, føltes bedre etter noen drag. Vi gikk på start, rullet ned startrampen og spurtet inn til en sjetteplass, på samme tid som fjerdeplassen.

TTT
                                TTT

Så bar det tilbake til hotellet, lunsj, massasje og middag. Tok en kaffe med Bystrøm etter middag. Katusja bodde på samme hotell som oss de første dagene så ble tid til litt snikk snakk med «fienden», kjekt å høre hvordan han har det på laget og ellers generelt i livet. De tre neste etappene var forholdsvis flate, og veldig lange. Det er som regel de kjedeligste etappene, både for dere som ser på og oss som sykler. Brukte mange timer på å snakke sammen med Sondre og Bystrøm, da gikk heldigvis tiden litt fortere. Sondre fikk seg en seier på første etappen, utrolig morro. Byttet hotell hver eneste dag her nede, og de første dagene hadde vi ikke air condition. Ikke så lett å sove i 30 grader, så gikk litt rundt i koma de første dagene. Før frokost pakker vi baggen og setter den utafor døra sånn at massørene får hentet det med til lastebilen som kjører rett til neste hotell. Når man kommer på nytt hotell står det en massør i resepsjonen med nøkkel, man går opp og der står baggen.

Peptalk
                              Peptalk

På fjerde etappe bar det inn i fjella, er ingen fjellgeit så her må eg gjøre alt eg kan for laget. Under dette rittet var det veldig varmt, så hver rytter på laget drikker rundt ti flasker per etappe. Ti flasker og syv ryttere blir 70 flasker om dagen, så på dette etapperittet gikk det godt over 500 flasker. Så ble en del turer i bilen for å hente flasker. På syvende etappe kommer Moser med i det avgjørende bryddet og blir 3. Sportsdirektør Johnny var ikke helt fornøyd, hadde bare en mann med i en 20 manns gruppe. Selv synes jeg det kunne vert mye verre. Ut i etapperitt går kroppen inn i en slags transe, du gjør oppgavene dine 100%. Står opp, spiser en god bolle havregrøt, et par brødskiver med skinke og omelett. Tre kopper kaffe, så er man klar for en ny dag. Før start tar man gjerne en kopp kaffe til i bussen. Når man passerer mållinjen står en massør der med recovery shake og en flaske vann. Han sier hvor bussen står og gir deg klapp på skulderen om man har gjort en bra jobb. I bussen møter man resten av lagkameratene, spør hvordan det har gått før man hopper i dusjen. Etterpå hiver man klærene i vaskeposen og legger den forran i bussen. Midt i bussen er kjøkkenet, der står alltid riskokeren klar med en deilig risblanding. Noen ganger er det faktisk det beste måltidet for dagen. Når man kommer frem på hotellet får man masasje før middag. Så blir det et par timer på data’n før det er leggetid.

Hjelperytter
                          Hjelperytter

Det er klart for siste etappe her nede. En av det hardeste på profilen, rundt 3000 høydemeter. Den lengste bakken ble for hard for meg, så ble grupetto til mål. Fikk dårlig med sekundering underveis, så valgte bare å sykle halvhardt hele veien for å være sikker på at vi skulle rekke tidslimiten. Ble etterhvert en stor gruppe på rundt 40 mann. Satt der sammen med Bystrøm og lagkamerat Ruben, så ble tid til noen timer med mas og fjas. Kjørte kontrollert oppover og bånn gass utfor, maks fart på 105 i dag, så det må være ny rekord. Da vi kom i mål fikk vi vite at Moser hadde vunnet. Det var fantastisk stemning i bussen, etter mye stang ut satt den endelig. Flyet mitt gikk om fire timer, så måtte bare hive oss i dusjen og rett i bilen til flyplassen. Synd at det ikke var en etappe til sånn at vi fikk suge litt på karamellen, men sånn er det bare. Satt på med Katusja til flyplassen. Kjøpte meg litt mat før eg hoppet på flyet. Og her sitter eg, i lufta på vei hjem.

Ja, jeg lever drømmen. Sykler på et fantastisk lag som ligger alt til rette, men den viktigste jobben av alle må man gjøre helt selv, nemlig å trene. Rundt 1000 treningstimer i året er det som skal til for de fleste. Noen ganger er det hardt å innse hvor langt det er opp til verdenstoppen. Hvis du tenker at jobben er gjort når man har blitt proff har man tapt. Eventyret har bare såvidt startet, men jeg er mer motivert en noen gang til å jobbe meg opp på toppen av pallen!

Du kan også følge karrieren min igjennom Twitter og Instagram.