Livet som profesjonell syklist

Fikk forespørsel i juni om jeg var interessert i å ha innlegg i Sykkelmagasinet fremover, noe jeg selvfølgelig hadde veldig lyst til men etter noen minutter slo det meg, hva skal eg skrive om? Jeg er bare en helt vanlig gutt som liker å sykle. Måtte inn i meg selv å tenke hva jeg likte å lese om før eg ble proff. Helt siden eg startet å sykle har alltid drømmen vert å bli proff, å leve av å sykle. Å reise rundt i verden å konkurrere. Ikke minst, en gang få sykle Tour de France. Nå sitter jeg her, proff på Cannondale Garmin. Men hva innebærer det egentlig? Alt man leser og ser fra et profesjonelt sykkellag er fra utsiden, det som skjer på innsiden holdes i laget. Kanskje det er fra gammelt av at det som skjer innad i laget er tabu. Hvem vet? I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei hjem fra Østerrike rundt, et 8 dagers etapperitt som startet med en lagtempo prolog. Kan ta dere med tilbake da jeg reiste ned hit og fortelle dere i grove trekk hvordan en vanlig uke for en syklist på heltid er.

Fotocred: Tor Høvik, BT
               Fotocred: Tor Høvik, BT

Sto opp klokka 6 hjemme hos mor og far på Sotra. Var dagen før prologen, så passa på å få i meg godt med havregrøt. Så bar det avgårde til Flesland. Hadde en liten mellomlanding på Gardermoen så landet jeg i Wien i to tiden. Ventet på syklene mine, gikk ut og møtte to massører og lagkameraten Tom. Første rittet mitt med han i år, så kjente han ikke så godt. Vi kjører til hotellet, heiv i oss litt mat før vi tok oss en liten sykkeltur. Beina var full av vann etter reisen og ellers litt stiv og støl etter en fjelltur til Trolltunga tidligere i uka. Jeg følte meg ikke klar for ritt, men det fikk bare stå til. Fikk en kjapp massasje så spiste vi middag og la oss. Delte rom med Matej i dette etapperittet, han er et år mindre men allerede dobbelt verdensmester. Vi våknet tidlig dagen etterpå, kjørte til start og syklet noen runder i løypa. Synes det gikk fort allerede under oppvarmingen, beina var fortsatt ikke bra. Vi gikk inn igjen i bussen, tok oss en kaffe og snakket om hvordan vi skulle legge opp prologen. Var bare fem kilometer så var ikke så mye hokus pokus, mer hvilken rekkefølge vi skulle sykle i. Så satt vi oss på rullen, jeg hadde bestemt meg for å dra på skikkelig for å vekke kroppen, føltes bedre etter noen drag. Vi gikk på start, rullet ned startrampen og spurtet inn til en sjetteplass, på samme tid som fjerdeplassen.

TTT
                                TTT

Så bar det tilbake til hotellet, lunsj, massasje og middag. Tok en kaffe med Bystrøm etter middag. Katusja bodde på samme hotell som oss de første dagene så ble tid til litt snikk snakk med «fienden», kjekt å høre hvordan han har det på laget og ellers generelt i livet. De tre neste etappene var forholdsvis flate, og veldig lange. Det er som regel de kjedeligste etappene, både for dere som ser på og oss som sykler. Brukte mange timer på å snakke sammen med Sondre og Bystrøm, da gikk heldigvis tiden litt fortere. Sondre fikk seg en seier på første etappen, utrolig morro. Byttet hotell hver eneste dag her nede, og de første dagene hadde vi ikke air condition. Ikke så lett å sove i 30 grader, så gikk litt rundt i koma de første dagene. Før frokost pakker vi baggen og setter den utafor døra sånn at massørene får hentet det med til lastebilen som kjører rett til neste hotell. Når man kommer på nytt hotell står det en massør i resepsjonen med nøkkel, man går opp og der står baggen.

Peptalk
                              Peptalk

På fjerde etappe bar det inn i fjella, er ingen fjellgeit så her må eg gjøre alt eg kan for laget. Under dette rittet var det veldig varmt, så hver rytter på laget drikker rundt ti flasker per etappe. Ti flasker og syv ryttere blir 70 flasker om dagen, så på dette etapperittet gikk det godt over 500 flasker. Så ble en del turer i bilen for å hente flasker. På syvende etappe kommer Moser med i det avgjørende bryddet og blir 3. Sportsdirektør Johnny var ikke helt fornøyd, hadde bare en mann med i en 20 manns gruppe. Selv synes jeg det kunne vert mye verre. Ut i etapperitt går kroppen inn i en slags transe, du gjør oppgavene dine 100%. Står opp, spiser en god bolle havregrøt, et par brødskiver med skinke og omelett. Tre kopper kaffe, så er man klar for en ny dag. Før start tar man gjerne en kopp kaffe til i bussen. Når man passerer mållinjen står en massør der med recovery shake og en flaske vann. Han sier hvor bussen står og gir deg klapp på skulderen om man har gjort en bra jobb. I bussen møter man resten av lagkameratene, spør hvordan det har gått før man hopper i dusjen. Etterpå hiver man klærene i vaskeposen og legger den forran i bussen. Midt i bussen er kjøkkenet, der står alltid riskokeren klar med en deilig risblanding. Noen ganger er det faktisk det beste måltidet for dagen. Når man kommer frem på hotellet får man masasje før middag. Så blir det et par timer på data’n før det er leggetid.

Hjelperytter
                          Hjelperytter

Det er klart for siste etappe her nede. En av det hardeste på profilen, rundt 3000 høydemeter. Den lengste bakken ble for hard for meg, så ble grupetto til mål. Fikk dårlig med sekundering underveis, så valgte bare å sykle halvhardt hele veien for å være sikker på at vi skulle rekke tidslimiten. Ble etterhvert en stor gruppe på rundt 40 mann. Satt der sammen med Bystrøm og lagkamerat Ruben, så ble tid til noen timer med mas og fjas. Kjørte kontrollert oppover og bånn gass utfor, maks fart på 105 i dag, så det må være ny rekord. Da vi kom i mål fikk vi vite at Moser hadde vunnet. Det var fantastisk stemning i bussen, etter mye stang ut satt den endelig. Flyet mitt gikk om fire timer, så måtte bare hive oss i dusjen og rett i bilen til flyplassen. Synd at det ikke var en etappe til sånn at vi fikk suge litt på karamellen, men sånn er det bare. Satt på med Katusja til flyplassen. Kjøpte meg litt mat før eg hoppet på flyet. Og her sitter eg, i lufta på vei hjem.

Ja, jeg lever drømmen. Sykler på et fantastisk lag som ligger alt til rette, men den viktigste jobben av alle må man gjøre helt selv, nemlig å trene. Rundt 1000 treningstimer i året er det som skal til for de fleste. Noen ganger er det hardt å innse hvor langt det er opp til verdenstoppen. Hvis du tenker at jobben er gjort når man har blitt proff har man tapt. Eventyret har bare såvidt startet, men jeg er mer motivert en noen gang til å jobbe meg opp på toppen av pallen!

Du kan også følge karrieren min igjennom Twitter og Instagram.

2 kommentarer til «Livet som profesjonell syklist»

  1. Hei!
    Bra skrevet. Syns det er spennende interessant å lese fordi du skriver så ærlig. Det er veldig kult.
    Det er bra du syns det er greit å være proff. Lykke til videre. Har troa på deg!
    Endre

    1. Hei. Tusen takk for det Endre, er ikke noe vits å pynte på ting. Bedre å si det som det er. Ikke så lett å skrive så mye når man alltid er på farta, men prøver å skrive en gang i måneden. Håper alt står bra til med deg!

Legg inn en kommentar